Job 17

¹Min åndlivskraft. er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. ²Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. ³Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslagd.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.? ⁴Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. ⁵Den som forråder venner, så de blir til byttefor sine forfølgere., hans barns øine skal tæres bort. ⁶Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. ⁷Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. ⁸Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; ⁹men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft. ¹⁰Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder. ¹¹Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom! ¹²Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. ¹³Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, ¹⁴roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, ¹⁵hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det? ¹⁶Til dødsrikets bommer farer demine forhåpninger. ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.